I går var jeg på apotekstafett i Oslo for å skaffe rett medisin til den eldste katten vår på over 120 år uten en rynke eller et grått hår...
Etter fem apoteker med uforetta ærend, kom jeg heseblesende inn i Boots på sentralbanestasjonen.
Der var en kunde i ferd med å legge lommeboka si ned i veska og ta med seg posen med diverse legemilder i det jeg satte min veske ned på den eneste stolen jeg kunne se i lokalet. Jeg tok opp mobiltelefonen for å slå nummeret til mannen min. Jeg ville be han ringe dyrlegen for å spørre om en alternativ medisin.
Da høres det skarpt fra damen bak disen: "Du får ikke stå så nær kunden foran!" Neivel, tenkte jeg og gikk tre skritt bakover. "Nå er det din tur," sa hun kjekt i neste sekund. Akkurat da svarte mannen min på mobilen..... "Dette er sjette apoteket jeg er i, ingen har medisinen på lager ....."
Der ble jeg brått avbrutt av: "Du får ikke snakke i mobil mens jeg ekspederer deg!" "Neivel", svarte jeg fremdeles lydhør og gikk nok en gang tre skritt bakover. "Du får ikke snakke i telefon inne i apoteket", kom det kjapt fra samme kant. Jeg la resolutt fra meg resepten på disken og spurte: "Kan du skaffe denne?" mens jeg rasende snudde på hælen, stakk bak første reol og fortsatte i mobilen: "Den dama må ha stått opp med feil bein i dag. Maken til oppførsel....." Jeg fikk forklart sammenhengen og bedt om at han fikk sjekket ut alternative medisiner".
Sannsynligvis hadde hun bak disken hørt hva jeg hadde sagt - og det var meningen, og hun sa: "Vi har den ikke på lager, men kan skaffe den til torsdag." "Det hjelper ikke, " svarte jeg, "jeg er fra Fredrikstad og skal hjem i kveld!"
" Ha en fin kveld, da," forsøkte damen i tjueåra bak disken. "Takk og i like måte", svarte jeg og fortatte: "Du skal vite jeg ble litt sur på deg!" Nå var tålmodigheten min slutt både når det gjaldt apoteker og damer bak disker.
Da jeg gjenfortalte historien til sønnen min, sa han:" Jeg hadde ikke nøyd meg med å si
litt sur....." Det beste var uansett å få sagt det. Å gå ut av apoteket uten å tilkjennegi hva jeg følte, ville i hvert fall ikke gitt noen effekt.
Så viste det seg altså at første apotekforsøk i Fredrikstad, ga napp. Nå ligger medisinen klar.
Kjekt å vite at du har vært innom bloggen min, synes også det er koselig med positive kommentarer.
Det viser seg at Ida med nevnte bok om blogging er fra samme by som jeg, og lokalavisa hadde et kjendisintervju i går med forfatteren.
Min erfaring at hvis jeg vil ha lesere, må jeg være kolossalt aktiv sjøl på det området og gi kommentarer. Uka jeg var bortreist, sank rankingen brått med 100 treff.
Det tar veldig lang tid å si noe fornuftig til alle og enhver… likevel det er en forutsetning for kommunikasjon. Egentlig starta jeg bloggingen for meg sjøl. Så begynte kommentarene å strømme på….Det tok litt av, og nå er det blitt en livsstil på godt og ondt.Vil jo gjerne være hyggelig og sosial, også, ikke bare på nettet. Som alle andre har heller ikke jeg mer 24 timer i døgnet.
Når det gjelder å låne noe uten å spørre på forhånd, synes jeg vanligvis det er uhøflig. Disse folka er kanskje ikke godt oppdratt, tenker jeg. Men det er helt umulig å kontrollere om noen låner bilder fra bloggen, jeg gjør det sjøl av og til når det er nødvendig – opplyser da hvor jeg har lånt dem og nevner fotografen ved navn hvis det finnes et navn! Det er det minste jeg kan kreditere fotografen med.
Om noen låner bilder av meg, så gidder jeg ikke å ergre meg over det, og tenker som så….. noen synes vel jeg har gjort en OK fotografjobb. Ikke mer å gjøre noe med -og deler gladelig.
Å ødelegge bildene med vannmerker mm vil jeg absolutt ikke. Da har jeg ingen fin opplevelse av dem sjøl heller.
Apropos kattebilder. Sønnen min sa ‘Mamma ikke altfor mange kattebilder på bloggen, da! ‘ Så jeg forsøker å holde igjen så godt jeg kan. Noen er det blitt likevel.
Ser ut som om blogging + katter= sant , vi er flere!
Dine er nydelige!
Ha ei flott uke ;:OD)
Når det gjelder stjeling av bilder så varierer det veldig hvor mye jeg bryr meg. Fra den tiden jeg hadde tamrotter var det ofte mange som stjal bildene mine og brukte de i annonser der de skrev at “rotter gis bort” osv. Det syntes jeg ikke var noe hyggelig.
Jeg tror grunnen til at mange publiserer kattebilder er at kattehold passer så godt overens med folk som liker å sitte stille foran datamaskinen. De koser seg så lenge de kan krølle seg sammen i et fang. Men hunder derimot må jo morsjoneres og slikt.
Takk for en hyggelig kommentar, og god uke til deg også!