Nå har de lært....

...
på et stort utvalg....

Se dette innlegget!

Er avisa til å stole på?

Alle gode ting er tre heter det - og den fjerde følger med..... men her er det ikke snakk om gode ting. Det er snakk om å la være å kreditere rett person for bilder som har stått på trykk i avisa.
Første gang det skjedde er en del år tilbake. Da hadde jeg tatt bilder av bandet der mannen min spiller bass. Location var en gammel seilskute som het Josefine. Og da bildet med profiering av bandet kom på kultursidene i avisa, ble jeg ikke så lite ergelig, for under bildet sto det skrevet: Fotograf Josefine.
Jeg klagde til gitaristen i bandet som hadde sendt bildet og tekst fra seg.

Neste gang det skjedde var i forbindelse med annonsering av en konsert som et annet band mannen min spilte i, skulle holde. Dette bandet hadde folkemusikk fra Sverige og Norge på reportoaret. De kalte seg derfor Grensestrøk. Den gangen sto det skrevet : Fotograf Boarderline....
Nå fikk det være nok, tenkte jeg, og forlangte en beklagelse. Det kom en noe søk unnskyldning via gitaristen som følte seg skyldig - noe jeg mente han ikke var. Ansvaret lå hos journalisten.

Den tredje gangen, sto det ingenting under bildet. Hvorfor kunne de ikke i det minste ha skrevet Privat bilde? Var min refselse til ingen nytte.

Og så skjedde det igjen forrige uke.
Jeg sendte inne en tekst med bilde fra en utstilling der elevene mine var representert.
Dagen etter sto dette i avisa:

Hele min tekst er integret i artikkelen, og bildet er mitt  - bare litt skallert. Og hvilket navn opptrer dette under? I alle fall ikke mitt!

For at alle skal se at jeg ikke farer med usannheter, gjengir jeg hva jeg sendte til avisa her:

Ikke det at teksten var så suveren at den ikke kunne redigeres, men det er måte på hva jeg kan akseptere. Her er bildet:

I teksten skriver jeg med utheva skrift som dessverre ikke ble utheva i Outlook,

Hvis jeg tar et bilde av deg, er det da mitt bilde eller ditt bilde? Hva er forskjellen på et bilde av deg selv og selvbildet ditt. Dette var spørsmål elevene måtte ta stilling til og svare på. 

Uthevelsen indikerer på at jeg har klipt spørsmålet fra en katalog og limt inn i teksten.
Svaret på det første spørsmålet er hele essensen i denne posten. Hvem eier bildet som kommer på trykk i avisa? Fotogrfaen eller den som skallerer og setter det opp?
Jeg skrev en klage:

Hei.

Forbauselsen var stor da jeg leste innlegget om nevnte utstilling i morges. Mitt bilde og deler av min tekst var på rykk under annet navn. Se innsendte tekst og bilde som vedlegg under.Dette er uakseptabelt og en underlig politikk av avisa. jerg ber om at dette blir rettet opp i den grad det er mulig

Jeg var så opphissa at jeg skrev flere slurvefeil og glemte punktum!

 og jeg  fikk dette svaret:

Vi skal få på noe om denne saken.

Jeg venter ennå og er spent på hva det kan være.
I morgen er tålmodigheten min brukt opp, og jeg sender en klage til PFU:

Maken til dårlig pressemoral, skal det letes lenge etter!

Se også http://stfglemmen.blogspot.no/2013/03/see-meg-utstillingen-pa-galleri-f15-i.html

Til historien hører det med at jeg skrev en mail til redasjonssjefen i avisa - før jeg ville ta skrittet og kontakte PFU. Jeg fulgte rådet i notisen. For få minutter siden ringte han, og vi hadde en god samtale og var veldig enige om at bilder - dersom det er opplyst om hvem som har tatt det eller det er mulig for redasjonen å få fotografens navn, er det rett og rimelig at bildet krediteres personen som eier bildet.
Så da er det bare å håpe at det skjer! Jeg følger med med "argusøyne" framover!

Fremmede kulturer; Pruting

Gjesteskribent på Klagemuren til Mormor

Jeg har vært ved klagemuren i Jerusalem. Mener å huske at jeg putta en sammenrulla papirlapp med en eller annen klage skrevet på. Hva det var, er helt glemt. Egentlig burde vi ha hatt flere av den slags klagemurer, så kanskje klagene en gang for alle kunne komme ut av verdenen eller endelig å bli satt punktum for! Å gå å ergre seg over ditt og datt i lang tid, er det bare en sjøl som lider av. Det er destruktive krefter som river og bryter en ned.

Jeg har aldri spurt Mormor om valget av navnet på bloggen, men opplever at den kan være et bidrag i så måte.

Grubling rundt tema for dagens klage har vart en stund. Et innlegg burde jo engasjere andre lesere, skape litt debatt og undring, være et tema til ettertanke, sparke litt i alle retninger….

Som regel jobber kreativiteten når man tar en pause, gjøre noe annet eller bare slapper av, men ideene kommer heller da ikke flyvende på et  teppe, eller ut av Alladins lampe eller servert på et sølvfat. Underbevisstheten må være matet eller trigget på forhånd.

Her sitter jeg, langt hjemmefra, under en parasoll, hører bølgene slå mot stranda mens sola står lavt på himmelen. Alt skulle ligge til rette for en blomstrende kreativitet. Og temaet har krystallisert seg!

Jeg vil ta opp et tema som de fleste av oss som har reist litt rundt, både har positive og negative erfaringer med, PRUTING.

Hvor i all verden oppsto den slags og hvorfor?

Denne selgeren hadde bror i Malmø... 

og kjente til norske skoleskip...

likevel lot han seg ikke fire på prisen.

For øyeblikket oppholder jeg meg på et sted der pruting er en naturlig del av handelen. For den som er fortrolig med å holde det gående og kjenner til kodene, er nok pruting en positiv geskjeft eller hobby om det går an å kalle pruting det, men for oss andre er det et mareritt.

Jeg har lært at man skal starte med en sum som er halve av halve prisen selgeren tilbyr varen for. Det skulle vel være ¼! Når da handelen er gjennomført, og forhåpentligvis betalt hva den er verdt, skal begge parter takke med et fast håndtrykk, smile og være fornøyde. Neida, så enkelt er det ikke. Etter hva jeg har hørt kan prutinga foregå i timesvis. Først etter å ha drukket ørten kopper eplete og hørt hele familiebedriftens historie, og er den avslutta. Hvilke turister har tid til det?

Det er som sikkert mange allerede har skjønt, en episode i dag som er utgangspunkt for dette innlegget. Herren i Huset og jeg spaserte opp hovedgata i Santa Maria på øya Sal på Kapp Verde, for å veksle penger. På veien ble vi Shanghaia* av en ivrig selger. Vi var slett ikke i handlemodus! Ville vi komme tilbake hvis han ga meg sitt visitkort?

Greit , tenkte jeg, hva kunne et visitkort skade? Visitkortet viste seg å være et enkelt, søtt glassperlearmebånd. En smart markedsstrategi…. Min samvittighet var berørt, vi måtte jo tilbake å handle som en takk for gaven. Han kunne kunsten å selge den fyren.

Ved lunsjtider dukka vi opp. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å kjøpe en T-skjorte til Herren i Huset og et omslagssjal til meg. Mitt gamle hadde jeg etterlatt hjemme i båten som ligger i vinteropplag. Lunsjtid var også lunsjtid for selgeren. Han hadde overlatt ansvaret for sjappa til en kamerat.

Oppgjørets time kom: Hva måtte vi ut med for en T-skjorte, et sjal og et par primitive, men håndlaga,  lærsandaler til lille Saga (som først kan bruke dem sommeren 2014)? 50 euro. Herren i Huset himla med øya. Han kjenner ingen regler for pruting, så han var kjapt ute med å si: This is Norwegian prices, no man, I don´t give you more than 30 euro – and that´s all. Han sto på sitt, ingen firing der i gården. Kameraten sa etter mye om og men at han ikke eide businessen osv og derfor ikke kunne gå med på en lavere pris. Til slutt sa han: Hva vil du gi? Herren i Huset gjentok 30 euro. Det var da jeg forsiktig smøg meg ut av butikken. Da Herren i Huset tydelig ga uttrykk for at han var urokkelig, gikk kameraten ned til 40, så til 35 euro. Handelen var i boks.

Selgerne her må ha hatt mange kursdager i drama, for maken til liksom triste øyne, har jeg aldri sett. Likevel ble det håndtrykk og takk for handelen. Vel ute sa Herren i Huset: Der tjente de rått. I ettertid har vi fått høre at gjennomsnittlig dagslønn er 65 kr. dagen **. Ja, de kunne slappe godt av på hjørnet resten av dagen.

Jeg har tre andre prutehistorier på lager. Den ene er fra Tyrika, den andre fra Jordan og den siste fra Marokko.

Helt uerfaren med pruting, besøkte jeg sammen med noen venninnner, en teppehandel i havnebyen til Efesos. Jeg ble virkelig forført av alle de vakre teppene, men hadde bestemt meg på forhånd ikke å handle. Beundringen lyste sikkert fra flere lag utenpå hele meg. For da en venninne måtte på toalettet, så selgeren sin sjanse til å ha meg på tomannshånd. Hvilket liker de best, husker jeg han spurte. Ærlig som jeg var, pekte jeg på et av dem. Teppet ligger sjølsagt i gangen nå… Du betaler bare 500 kr. For det her, og resten  når du er kommet hjem, fristet han med. Smarte er de…

Jeg følte meg bokstavelig talt kjørt opp i et hjørne. Da dobesøket var over, sa venninna mi: Du kjøpte vel ikke? Heller ikke det var mulig å skjule. Jeg var som å lese en åpen bok. Nå har jeg pokerfjes og lurer elevene mine støtt og stadig til deres store fortvilelse og min fornøyelse, så det må ha vært før jeg tok utdannelse i drama.

Enden på visa er at jeg da jeg kom hjem med teppet som egentlig er en sengeforlegger, sa vertinna vår på Samos at jeg hadde allerede betalt for teppet med det jeg hadde betalt i cash. Det samme sa naboen hjemme da han fikk høre om kjøpet.

Etter noen uker kom kravet på restbeløpet fra en bank i Sveits i posten. Dette var før nettbankens tid. Det var da jeg skrev et brev om at jeg nok aldri kom til å betale det. Til underretning, brevet ble aldri sendt, men oppbevart i tilfelle det skulle dukke opp innkrevere på døra. Jeg levde lenge i frykt for det. Ble nesten paranoid. Skvatt hver gang det ringte mistenkelig i dørklokka! Hvis så tilfelle kom, ville jeg så elegant jeg kunne (etter mange prøver på teppet foran speilet i gangen) si at kravet ikke ville bli innfridd – og at det kom fram i klar tekst i brevet jeg hadde sendt til banken. Her ender den historien, og med tida forsvant fobien for lyden fra ringeklokka.

Jeg har en sengeforlegger i gangen som jeg med god samvittighet tråkker på hver dag. Det som måtte plage meg er at det kanskje er knytta av små barnehender  som har gått sultne hjem fra jobb hver dag. Hadde jeg med sikkerhet hadde visst om restbeløpet hadde gått rett i lommene på dem, ville jeg ha sendt det skyldige beløpet med en gang.

Det kom heldigvis aldri noen utsendte på døra, heller ikke noe purrebrev i posten. Kanskje de hadde innsett at det de hadde fått, var godt nok! Det var i alle fall ikke bryet verdt å koste mer tid og penger på å hente summen inn.

Moralen er: Vær aldri alene i dette gamet!

Langs kaia i Akaba sitter selgere med sine kasser fulle av solbriller, strandsko, skjerf og sjal. Blant alle skjerfene var det et lilla palestinaskjerf som vakte min interesse. Den farven på et sånt skjerf var da ikke vanlig! Med målretta skritt (første feil alt begått i følge Dine penger, se web-adresse under) gikk jeg mot selgeren og  spurte : How much? Jeg var fast bestemt på å følge alle kunstens regler for pruting. Startet på en firedel av prisen. Men nei, selgeren lot seg ikke rikke eller rokke. Jeg ble mektig irritert og tenkte at dersom jeg går, kommer han etter. Ingen reaksjon fra hans side - og jeg er uten lilla palestinaskjerf. Kanskje det er helt greit for jeg har mer enn skjerf nok, mer enn jeg makter å bruke i løpet av en sesong. Hva gjorde jeg galt? Kanskje selgeren hadde solgt sin dagsrasjon og var fornøyd med omsetningen før jeg dukka opp.

Så var det episoden i Marokko. Nok en teppehandler. Visstnok en av Fes beste showrooms. Vi ble servert den typiske epleteen, og vi fikk slengt det ene kostbare teppe etter hverandre foran oss der vi satt. Hele  reisefølget var lina opp på trebenker langs veggene i et nydelig gårdsrom i maurisk stil.

Egentlig hadde jeg planlagt å kjøpe med ei lita matte som et minne fra Marokko, ei matte til å ha under beina ved datamaskinbordet. Etter mye om og men endte vi opp med å kjøpe to broderte bordløpere i typisk mønster (vi som har altfor mange duker i skuffene). Det var det eneste hele lageret kunne oppdrive i passende størrelse. Fra gulv til bord… fra en til to ....hvilke salgsevner denne mannen hadde! Og prisen, ja den ble ikke akkurat hva lommeboka hadde reserver til – til tross for iherdig pruting.

Lysekte er farvene heller ikke. 

Denne har jeg ikke tort å vaske, så flekkene får bli!

Ekte vare reklamerte de med, ekte farver ville jeg ha likt å høre. For etter en vask (rødvinsflekker blir det alltid før eller siden på tøy som dekker bord), var alle de strålende farvene blitt grå.

Har jeg noen gang vært fornøyd etter en prutehandel? Tror jeg har vært det en gang, men hva er prisen for det? Den står skrevet i glemmeboka. Ingen minner, ingen ergrelser, ikke noe surt oppgulp i ettertid ved synet av det jeg kjøpte. Det hele er rett og slett strøket ut av hukommelsen. Var det verdt all argumentasjonen?

Hvorfor sitter minnene om å være fornøyd så lett – og hvorfor sitter minnene om å være så misfornøyd så fast? For minner vil vi jo ha – og jeg har aldri gått bankerott etter et kjøp som Herren i Huset ville ha kalt et ran. Slik er det mulig å tenke i ettertid.

Jeg føler meg ille til mote, er absolutt ikke komfortabel mens prutinga pågår. Hva veier tyngst? Tror jeg velger faste priser – og skaffer meg heller minner på annet vis (som til tider kan koste enda mer, mer enn feriebudsjettet kan tåle).

Til slutt en liten gledespreder:

Klikk

og litt lærdom:

http://www.dinepenger.no/bruke/bli-proff-paa-pruting/145846

PS Etter en vask er T-skjorta fra Sal så utvaska at den må kastes! Snakk om å kjøpe katta i sekken...DS 

* Når man i gamledager trengte mannskap til skipene, ble ofte sjøfolk mot sin vilje kapret eller shanghaiet. (Stammer fra Shanghai hvor dette fenomenet startet.)

Det var som oftest rederier/båter med dårlig ry eller upopulære seilingsruter som sto bak. Sjøfolk ble sjenket dritings for så å våkne opp ombord et godt stykke fra land!

Voila, mannskapsmangel løst.

Mvh

tofi

(Gammel sjømann, men har aldri vært shanghaiet)

** Median Monthly Disposable Salary (After Tax), 140.00 € ...

Mandagstema; Eksotisk

Tre bilder av regnskogen ved Great Ocean Road, Victoria, Australia. Ett bilde hver tatt av to sønner og en mor. Familien var på besøk hos eldstemann som studerte i Melbourne i 2004-05. Det å gå i regnskogen, var virkelig eksotisk!

Himmelsk; FFK

Her er Fredrikstad Fotballklubbs stadion sett fra verandaen under seriekampen mot Aalesund som endte 3-1 til oss i kveld. Den første hjemmeseieren på mange måneder. Det var himmelsk!

 

 

Variasjon fryder heter det jo, og jeg vil legge ut noen poster på denne bloggen en stund framover. Jeg får etter hvert ta et oppgjør med meg sjøl om hva som er vilt og vakkert og hva som går under ytringer der  ordet er mitt! Enn så lenge, er dette møteplassen! Heldigvis går det an å rydde opp senere, så hver post får sin rette plass!

 

Bendik Riis "Drømmemesteren"

Kunstneren Bendik Riis ville ha vært 100 år 20. november om han hadde fått levd. Han døde imidlertid i 1988.

Flere av hans relativt ukjente bilder er med på Jubileumsutstillingen som vises i Fredrikstad Biblioteks overlyssal fram til 27. november. 

Tanken om å etablere et kunstakademi i hans ånd for barn og unge ble presentert, og personer som ønsket å være med i etableringen og stiftelsen av dette, ble oppfordra til å melde sin intersesse. Jeg kløp Herren i Huset i låret og sa, det vil jeg!

  

To nye bøker om kunstneren ble omtalt under arrangementet i dag, og begge forfatterne var til stede  for å snakke om sitt forhold til kuntneren. 

Finn Jacobsen har gitt ut boka «Herr Kunstmaleren Bendik Riis», og Ketil Bjørnsatd biografiromanen 'Drømmemesteren'.

Da barndomshjemmet mitt ble rydda i sommer, kom plutselig en tegning som muligens kan være gjort av Bendik Riis for dagen- til stor overraskelse! 

Denne vil auksjonarius Hans Richard Elgheim i Grev Wedels Plass Auksjoner forhåpentlig kunne uttale seg om - er det en ekte Riis eller ikke!

Mer om mitt møte med kunstneren osv på hovedbloggen: http://viltogvakkert.blogspot.com/search/label/Gamlebyen#uds-search-results

Novemberlandskap

En tung, grå himmel over Cicignon og Gamlebyen i Fredrikstad. Vinteren med kulde har såvidt vært på besøk, men nå er varmegradene tilbake. Flere bilder på hovedbloggen min under etiketten Gamlebyen.
Det er en perle!
'Ordet er mitt' er bare midlertidig tilholdssted for utfordringen hos Fotoringen!
Været frista ikke til å gå tur i skogen. Derfor ble det bryggepromenaden i stedet.